Media

Når kulturell kapital blir rot og enter Netflix

20 October, 2012

Der andre valgte studier etter hvilken jobb de hadde lyst på, eller hvilket yrke som lå greit an på lønnsstatistikkene, valgte jeg studie etter hvor man fikk se film hver eneste dag. På storskjerm og med god lyd, og full tilgang til et bibliotek fullt av sære, smale, gode, utilgjengelige filmer i rosa VHS-cover. Jeg fant fantastiske dokumentarer, og forelsket meg i tidsepoker som jeg aldri får oppleve (Hallo Paris på 60-tallet!). Og siden jeg studerte film, så opparbeidet jeg meg et personlig bibliotek med gode filmer på DVD. Jeg måtte kjøpe ekstra bokhyller til samlingen min. Folk som kom på besøk til meg slapp ut beundrende jubelrop når de bladde gjennom DVDene mine.

Et spøkelse går over bokhyllen

Til det ikke lenger var kult å ha bokhyller stappfulle av DVDer. Til det bare var rotete og stygt, og ikke lenger fikk lov å ha hedersplassen i stuen. Vi begynte arbeidet med å få DVDene over på ekstern server, men la oss ikke forsøke å lure noen: Det finnes morsommere ting å drive med enn å overføre DVDer. Og nå kom Netflix. Netflix, som i skrivende stund bare har en eneste film av Jean-Luc Godard, og ingen av Jacques Tati. (Kim Longinotto? Tillat meg å le. Hun er for smal for Netflix, skjønner du vel.)

Alt på mobilen

Netflix er helt åpenbart en genial tjeneste. Jeg vil ha alle filmene mine tilgjengelig fra mobilen, fra PS3en og fra Macbooken. Og siden jeg har Spotify Premium så får jeg også Netflix gratis ut året, og det takker man jo ikke nei til. I mellomtiden drømmer jeg bare om plastboksene mine fylt av skatter, fullstendig utilgjengelig der de ligger i flytteesker, ikke kategorisert og noen av dem er til og med ikke i riktig cover.

Farvel min legemliggjorte kulturelle kapital, vi sees på internett.

 

You Might Also Like