Personlig

Rydde i gamle papirer

21 July, 2013

graduation1

I skrivende stund sitter jeg ved kjøkkenbordet med en kopp PG Tips med melk. Jeg lærte å drikke te i England av Julia, en jeg bodde med i første året mitt som student. Da hun sjokkert fant ut at jeg drakk svart te uten melk, gav hun meg en rask introduksjon til sivilisasjonen. Og jeg var overbevist. Mange som har drukket samme kombinasjonen i England kjøper med seg te hjem, men skjønner ikke hvorfor de ikke får til akkurat den samme smaken i Norge. Grunnen er melken. Engelsk melk er søtere, kjøper du laktoseredusert lettmelk får du nesten samme smak. Men bare nesten.

Don’t worry, luv

Jeg bodde i London i tre år, og i dag føles det som en evighet siden. Og det er det på en måte også. Det er elleve år siden jeg stod på Clapham Junction og så på storbyen, helt alene med kofferten min. Da jeg kom fram til universitetet var det kveld, og jeg ble kjørt til studentleiligheten min på campus i en liten bil av security, som kalte meg “luv”. Jeg som alltid har tenkt at jeg kommer fra en storby (Bergen) var plutselig bonde i byn. Heldigvis er 19-åringer en tilpasningsdyktig rase, og jeg hadde tre fantastiske år i den engelske hovedstaden. Da jeg var ferdig snakket jeg nesten cockney (- innit) og presenterte meg som Invild (Det var enklere sånn, londonere svelger G’ene, og Invild var bedre enn Evil).

acertaintendency

I Love French New Wave

I dag ryddet jeg ut av en flytteeske (er jo bare et år siden vi flyttet, da) og fant igjen en gammel mappe fra studietiden. Og når jeg bladde gjennom, så får jeg plutselig et rush tilbake til de tingene jeg elsket da jeg var 20 år og filmstudent. For eksempel essayet til Francois Truffaut om fransk nybølgefilm. Foreleseren min i fransk film var helt fantastisk. Det er bare en håndfull lærere jeg har hatt som har klart å virkelig stråle ut en glede og nerdete interesse i faget, og han var en av dem. Etter at semesteret var ferdig, leste jeg intervjuet hans av Jean-Luc Godard i Sight and Sound og ble nærmest starstruck av at min foreleser hadde intervjuet denne filmlegenden. En legende jeg aldri hadde hørt om før jeg tok det faget. (Intervjuet er forresten bra, anbefaler det!)

Queue up

Jeg har et utrolig godt inntrykk av engelske universiteter. Vi var ikke for mange i hver forelesning, fikk mye personlig oppfølging og veldig nøye tilbakemeldinger på essaysene våre. Mine essays kom til å begynne med tilbake fulle av rødpenn-merker, og grammatikken min fikk bedre og bedre score på tilbakemeldingsarkene. De førte fravær, og en jeg kjente som hadde droppet litt for mange forelesninger ble kalt inn på teppet til viserektoren for en alvorlig prat. Han kom ut fra kontoret hennes helt skjelven, han hadde fått en skikkelig alvorsprat. Jeg tror han skjerpet seg.

Det eneste ankepunktet mitt med universitetet mitt i England må være registreringen. I alle fall i min tid, da internett var et godt introdusert hjelpemiddel i Norge, brukte vi to dager på å stå i kø. Uendelig mange køer og skjemaer måtte til for å få lov til å registrere oss som studenter. I siste året mitt innførte de et prøveprosjekt med filmstudentene, som de anså som over gjennomsnittlig flink med teknologi, hvor vi skulle registrere oss på nettet. Før vi fikk lov til det måtte vi på et seminar hvor vi lærte å fylle ut internettskjemaer, og de gikk nøye gjennom hele prosedyren med oss. Forhåpentligvis får de registrere seg online i dag, det vet jeg ikke.

En gang en londoner, alltid en londoner

Jeg kan omtrent ikke tro at det er åtte år siden jeg flyttet hjem. Og da var det nærmest som et prøveprosjekt, jeg klarte ikke forlate London uten å tenke at det bare var midlertidig. Jeg skulle gjerne bodd i Putney igjen, eller kanskje testet ut Nord-London, sånn som jeg hadde tenkt. Men man venner seg (tilbake) til alt, til og med den sure, norske melken. Selv om jeg fremdeles ikke klarer la være å tenke at jeg skal flytte tilbake til London. En dag.

Les også:

En gang en stolt DVD-samling, nå rot i en eske.Når kulturell kapital blir rot og enter Netflix

You Might Also Like