Personlig

Våt brunost

2 March, 2018

Bilde: Det er aldri for sent å ha en lykkelig barndom.

Bildet er tatt på Vitensenteret i Trondheim, upassende nok.

Datteren min har knuget pannekaken i hånden sin hele t-baneturen. Hun gjemmer den nedi vognposen. – Skal jeg ta den? spør jeg, og hun rekker meg den med et smil og sier – spise! Jeg putter den i munnen og kjenner smaken av pannekake og vognpose og svett barnehånd, og angrer umiddelbart. Men jeg kan ikke spytte den ut nå.

I et av de tidligste minnene mine fra barnehagen sitter vi ute på en lang benk. Vi spiser matpakkene våre. Jeg husker den smaken best. Av Helly Hansen-regntøy og våt skive med brunost. Regntøy med brunost på. Og regnvann i munnen.

En sommer var vi på besøk til bestemor i Tønsberg. Jeg klarte ikke slutte å se på asfalten. Den var helt tørr. Jeg sa det til mamma. – Mamma, se. Det er helt tørt på bakken. Hun lo av meg, jeg skjønte ikke hvorfor.

Jeg er vokst opp med regnet. Regn i alle former. Vått og bløtt og mildt, og hardt og kaldt. Jeg har gått gjennom gater med gjennomvått hår, fordi når man er 16 år tar man ikke med paraply. Noen år senere omfavnet jeg sjøstøvler og paraplyer. Ble tatt bilde av turistene fra cruisebåtene og stoppet av StudVest og intervjuet om regnmote. Se, her er en bergenser. De har regntøy på seg.

I en leder i BA stod det en gang at det er lov til å flytte fra Bergen, men ikke fordi det regner så mye. Det er ikke gyldig grunn. Regn er en del av identiteten, man merkes liksom ikke med det.

Jeg trodde aldri jeg skulle savne det. Deilig å flytte til Oslo, der det er fint vær. Men nå savner jeg regnet som vasker bort snø. Her er det Narnias evige vinter og jeg er en faun som venter på våren.

You Might Also Like